Historie

Historien om Sennepsfrøskolen starter med en modig og engasjert kvinne ved navn Razafiarisoa Elisabeth, bedre kjent som Razafy. 

Hun var mor Sennepsfrøskolens nåværende rektor.

Razafy hadde en livshistorie preget av utfordringer og motgang, men hun var fast bestemt på å bruke livet sitt til å gjøre en positiv forskjell for gassiske barn.

På 80-tallet fant Razafy arbeid som hushjelp hos en gruppe norske misjonærer som senere skulle spille en sentral rolle i skolens arbeid gjennom Støtteforening for skoler på Madagaskar. 

Razafy hadde allerede gjennomlevd en vanskelig barndom og en tid som enke og aleneforsørger med fem barn. Jobbmulighetene hadde vært sporadiske, men Razafy var alltid opptatt av å hjelpe de som trengte det mest.

Hun åpnet det sparsomme hjemmet sitt for fattige kvinner med små barn, og lot dem bo sammen med sine egne. En gang støtte hun på en ung jente på jernbanestasjonen som forsøkte å selge sitt nyfødte barn til forbipasserende. Razafy reddet både moren og barnet og jobbet i månedsvis med jentas familie for å få til en gjenforening. 

Dette var typisk for Razafy - hun var alltid der for de som ikke hadde noen andre å gå til. Hun var en uredd og initiativrik kvinne, og hun var også politisk aktiv en periode i et forsøk på å forbedre folks levekår.

Razafy følte seg kallet til å bygge en skole for de fattige barna i Antsirabe som ikke hadde muligheten til å gå på skole på grunn av økonomiske utfordringer.

Mange av disse barna måtte jobbe for å hjelpe til med familiens livsopphold eller tigge i gatene.

En av de norske misjonærene Razafy jobbet for, het Eva Wallem Nielssen. I 1992 fikk Eva, som på dette tidspunktet hadde flyttet tilbake til Stavanger, et brev fra Madagaskar i posten. 

Det var Razafy som skrev og fortalte om en stor visjon. 

Hun var overbevist om at det var Guds ville at hun skulle bygge en skole for de fattige barna på Antsirabe. Altfor mange barn var analfabeter: De kunne verken lese eller skrive. Istedenfor å gå på skolen, måtte mange av dem jobbe for å hjelpe til med å skaffe penger til familiens livsopphold. Alternativet var å dra inn til sentrum for å tigge eller drive dank. 

Razafy så at her hadde hun et kall. Hun skulle gjøre noe for noen av disse barna.

Selv om huset hennes hadde blitt hardt rammet av syklon to ganger like før dette brevet ble skrevet, var det penger til å bygge en skole, hun bad om. Men grunnleggerne av støtteforeningen hadde ikke høye tanker om prosjektet til å begynne med. De ga beskjed om at det var for stort prosjekt for dem å bli med på å bygge en skole.

Men Razafy satte i gang likevel. 

I 1994 år skrev hun brev igjen og fortalte at hun sammen med den ene sønnen sin hadde laget flere tusen soltørkede murstein som skolen skulle bygges av. De lå nå og tørket i solen på området hennes. Slike murstein lages av den karakteristiske gassiske, røde jorden, iblandet kumøkk og finhakket strå. Med vann fra elven laget hun en passelig tykk "velling" som kunne stappes i tre-former og så raskt bankes ut og legges på bakken. Skolehuset skulle settes opp på hennes tidligere mais-åker like ved huset. 

Flere ganger hadde hun trosset naboenes varsler om ulykke fordi hun drev forsøk med nye vekster på denne maisåkeren. Frykten var at forfedrene ville straffe henne når hun endret på deres skikk. Også denne gangen gikk hun altså i gang med et prosjekt på denne jordflekken, uten å bry seg om hva andre tenkte.

Nå var tiden inne til å begynne å mure opp en liten skolebygning bestående av to klasserom med plass til 25 elever i hvert rom. 

I brevet ba hun om hjelp til murerlønn, benker til elevene samt to kateter og to tavler. Eva, som var imponert over handlekraften til sin tidligere hushjelp, engasjerte syforeningen sin og andre gode venner til å bli med å skaffe penger til dette og sendt ut. I tillegg gav de penger til kjøp av et jordstykke som lå inntil hennes egen eiendom, slik at elevene kunne dyrke mais og bønner til et daglig skolemåltid, som elevene skulle dyrke selv.

På denne tiden arbeidet Per og Sigrun Skjæveland som lærere på den norske skolen på Antsirabe. Razafy oppsøkte ekteparet, og fortalte om skoleprosjektet sitt. Med god støtte fra familiene sine i Norge ble disse to med i oppbyggingsfasen til skolen, og har bidratt både praktisk og økonomisk i prosjektet siden.

Den første skolebygningen sto ferdig i 1994. Med tiden ble dette prosjektet større enn noen av Razafy's venner i Norge hadde drømt om. 

De første elevene

Rett før skolestart gikk Razafy, en diakon, og Sigrun Skjæveland rundt i bydelen nord i Antsirabe og lette etter barn i skolealder i skur og hytter, i gatene, under trapper, i parker og på markedsplassene. Barna de møtte, fortalte at de ikke gikk på skolen fordi de måtte jobbe og tjene penger til familien. 

Etter å ha funnet barna oppsøkte de foreldrene og startet en form for forhandling: "Kan ikke barna deres jobbe fra kl. 06.00 til 08.00? Så kan de komme til oss og få mat og gratis undervisning mellom 08.00 til 12.00. Etterpå kan de jobbe resten av dagen." 

Noen foreldre var raskt med på ideen, mens andre gradvis lot seg overbevise om viktigheten av utdanning. Denne innsatsen skulle snart vise seg å få en stor innvirkning på barna og bydelen som helhet.

I tillegg til grunnleggende lese- og skriveopplæring, har skolen hele tiden vært opptatt av å gi barna egenverdi og styrke selvfølelsen. Som en del av undervisningen lærte elevene først om personlig hygiene, å hilse høflig, si takk, og hvordan man bruker et toalett med hull i bakken, en vanlig praksis på Madagaskar.

Skolen blir offentlig godkjent

I 1995 ble skolen offentlig godkjent, og startet å følge de offentlige læreplanene. Elevene gikk opp som privatister og fikk gode resultater. Razafy's datter Noro, som nettopp var ferdig med sin 6-årige utdanning ved lærerhøgskolen i hovedstaden, ble utnevnt til skolens rektor. Hun fikk jobb på en videregående skole i nabolaget så hun kunne administrere Sennepsfrøskolen ved siden av, og jobbet uten lønn etter eget ønske frem til 2021.

Noro er en fantastisk kvinne, som er av samme slag som sin mor. Som leder for privatskole-laget i provinsen har hun den faste kontakten med undervisningsdepartementet på Madagaskar, og hun oppdaterer medlemmene og arrangerer kurs ved innføring av nye læreplaner, og ny pedagogikk.

Lærerne på Sennepsfrøskolen er håndplukket av Razafy og Noro. Åtte av disse har fått full lærerutdanning på kirkens lærerskole, Fandriana gjennom stipender fra Norge, administrert av rektor Noro. Noen av disse har selv vært elever på Sennepsfrøskolen.

Dersom en elev sliter med et fag, har lærerne ekstraundervisning onsdag etter middag. Noro kurser og oppdatere lærerne på de ukentlige lærermøtene. Der tas også spesielle problemer hos elevene opp, og de har en demokratisk tilnærming til hvordan de skal takle problemer.

På Sennepsfrøskolen er solidaritet og nestekjærlighet virksomt i praksis og satt i system. Lærerne spleiser for eksempel på sykehusopphold hvis det er behov for det.

Men lærerne skal ikke bare undervise. De er sosiallærere som går på hjemmebesøk når elever forteller om problemer eller sykdom hjemme. Der gjør de alt for å hjelpe. Per dags dato er det ingen lærere som har slutt før pensjonsalderen. De stortrives i jobben og har et enestående fellesskap.